Alt er forandret i kunsten min. Det har vært en reise som har tatt meg 10 år. Jeg har måtte grave dypt inni meg selv, vandre gjennom mørket, besteget fjell og komme hjem til havet, før mitt endelige kunstutrykk skulle få definere det jeg vil bringe til jorden. For hva skal kunsten være for samtiden?
Min lille usikre stemme som for 10 år siden fomlet seg frem. Møtt av et maskulint kunstner- og galleri miljø i Kristiansand som stengte dører og truet med advokat. Slik skulle jeg lære å bli en ekte kunstner. Alene på utsiden.
Skal kunsten være ærlig og ren eller skal den være basert på kameraderi? Skal de ærlige kvalitetene få sin plass? Kunst er følelser, alt annet er dekor. Og hvis kunst skal være et tidløst språk bør man ikke da også kreve at det er ærlig?
------
