Midt i krisen, når pandemien herjer over verden, kjenner jeg for første gang på en dyp trygghet. Jeg innser at jeg ikke har kjent trygghet på lenge. Jeg kjenner meg trygg og ivaretatt. Som om denne endringer var etterlengtet. For hvor var vi egentlig på vei?
Familien min er samlet. Stresset fra samfunnet er borte. Det er bare oss og vi får tid til å så i jorden. Så frø under vårsolen.
Jeg opplevde nærhet til det guddommelige. Det guddommelige feminine, jorden, som vi er endel av. Kjærligheten og tryggheten i naturen. Det er koblingen til henne og kraften som er tilgjengelig for oss, som er det virkelige. Alt annet av jag, ambisjoner og forventinger er løgn. Nå som pandemien herjer, kjenner jeg meg trygg. Det guddommelige feminine, moder jord, henter oss hjem for å føle følelsene våre. For ned i dypet av oss selv ligger mørket. Smerten og følelsene blir forsterket i denne tiden. Dette er en kollektiv utrenskning.
Jeg har vandret igjennom "the dark night", på andre siden er det lys. Astrologene sier at dette er jordens "dark night". Vi er endel av jorden og hun leder oss nå frem til en ny tid. En tid hvor vi skal så frø i jorden og dyrene skal bli freda.
Sensitivetetens tid.
