Det opprinnelige og det ekte. Det er det vi alle leter etter. Noen bevisste andre ubevisste. Og man leter blant materialismens evinnelige samlebånd. Cellene våre vil tilbake til samklangen med naturen, rytmen og renheten. Det ekte og det ærlige.
40 DAGER i fjellets visdom
I 40 dager hadde jeg satt som mål å bestige samme fjell. Den samme stien hver dag. 300 høyde meter, rett opp. Jeg ønsket å utforske hvordan en gjentatt handling kunne gi meg innsikt. Hvordan jeg kunne komme tilbake til meg selv, igjen og igjen. Som en indre reise som gav meg ny innsikt og visdom. Det ble 40 dager med refleksjoner om farger og utsyn. Det ble en vandring i kunsten. Kunsten å være. Kunsten å oppdage de fine aspektene i livet og i utsikten. Alt erkjent, av utsyn og innsyn, på nytt og på nytt. Jeg skyldte meg selv en fremgang fra der jeg sto, til noe nytt. Jeg ønsker å finne noe som ikke var funnet før.
Jeg var inneforstått med at denne reisen tok jeg ikke alene. Jeg hadde med meg en kvinne, en ånd, som ønsket å snakke med meg. For ordene som regnet ned på meg var ikke mine. De var fra en fremmed stemme. Jeg lot ordene finne sin form og tok i mot for å se hva som lå der. Jeg skrev egne refleksjoner samtidig som jeg mottok tekstene i fra henne på fjellet.
Det ble 40 tekster, en hver dag, i fjellets visdom.
DAG 17
På stien opp til toppen oppdager jeg fine hvite steiner. De fanger blikket mitt og det slår meg at jeg ikke har oppdaget dem før. Nye oppdagelser på samme vante sti. For den samme stien gir meg nok et tegn at det er nye ting å oppleve.
Ormgrasset begynner å åpne seg mer og mer for stien. Spensten i stilken har avtatt. Innimellom de ruvende buskene står en og annen villbringbær busk. Skjult for å stå i fred med sine søte små hemmeligheter. Det edle bæret, når passer det å vise det frem? Busken i fjellsiden som verner om og forsiktig gir næring til utvikling og når tiden er inne slipper dem løs i all sin sødme og skjønnhet. Og akkurat da bukker ormgrasset og slipper det til.
Jeg verner om meg selv og trekker et pledd rundt meg. Kjenner støtte i fjellhyllen jeg sitter på.
Jeg sitter helt klart nærmere himmelen her på toppen. Fjellet som er litt mitt, fordi jeg føler meg så hjemme her. En frihet i å være her og en frihet i å se det jeg ser uten at det er preget av andre. Luften er klarere og himmelen tett på. Jeg åpner opp for samtale med henne.
”Utsikt og innsikt en utforsking i å møte dimensjonene og la dem begge være like viktig. Det du ser utover i landskapet og det du ser innover i ditt indre landskap.”
Jeg vandrer innover i mitt indre fjell. Denne flotte grenseløse dalen og de myke omgivelsene lokker meg innover og lenge innover i meg selv. På stien møter jeg henne igjen. Jeg hilser og spør om hun vet hvor stien fører? Hun sier; ”alt handler om energi. Du skal velge målet ditt selv. Målet for reisen. ” Jeg går videre innover fjellet og plutselig åpner landskapet seg opp og jeg ser ut over åpent hav. Jeg forstår at dette er målet mitt. Å finne frem til havet i meg. Det uendelig åpne grenseløse havet. Det slår meg jeg må opp på fjellet for å finne havet. Hva betyr dette spør jeg henne? ”Det handler om å finne frem til seg selv. Ditt hjemsted der hvor klangen og tonen er tydeligere for deg. Der hvor du blir samstemt med rytmen i dønningene og brusen i bølgetoppene. Tidevannet som kommer og går. Ren energi for deg. Her kan du hente inspirasjon og kraft til livet.”
Jeg vender blikket mitt ut i det fysiske landskapet og innser at bak alle fjellene som er i synsfeltet mitt ligger målet mitt. Havet. Men fremdeles er det langt langt borte.
Er dette broen jeg skal bygge? En bro i meg selv mellom det jeg ser og det jeg er? Er det jeg som skal åpne opp og skape en bro-forbindelse mellom disse dimensjonene? Ikke la de to virkelighetene stoppe opp i meg men forene dem?
”Hvis det du lengter etter i ditt indre er et krystallklart bilde, så gå veien dit i ditt ytre. Du velger selv målet.” Viljen til liv er å være broen. Nå skal du vandre mot havet litt for litt og du skal komme hjem. La ikke begrensing hindre deg.”
**********************************
Ønsker du også å gi deg selv rom for hjertet, så bli med meg og Anette Ronæss til Bjåen Fjellgard, Hovden i Setesdal, 21.-23. september. Her skal vi i sammen vandre i utsikt og i innsikt.
