Blikket, litt unnvikende og litt skremmende. Hun visste så mye. De så det i hennes glassaktige øyne. Hun så klarere og dypere. Hun venter på at noe skal skje. Hun er i endringen. Tåken letter i hodet. Noe nytt skal blomstre frem fra hennes vilje.
Hun lytter. «Er dere her? Kan dere hjelpe meg med å finne setningene?» Sier hun forsiktig til utsikten hun sitter i.
«Disse dagene, da alt er i bevegelse ser du lyset da? Det skrå lyset som komme i regnbue farger fra himmelen. Ned for å bryte vannoverflaten. Lukke øyene og kjenne at du blir med ned og under vann.» Forteller den lille jenten.
Stille. Helt stille. Lys fra alle kanter. De kommer nærmere. Lysene. Nå ser hun dem, det er morild. Et teppe av lys lager en sti som fører nedover. Det mørke dypet blir ikke så mørkt lengre og hun kan se konturene av et stor korall tre. Det er skarpe kanter og yrende liv.
«Din stemme er viktig,» hvisker havets ånden som lister seg forbi mens den fortsetter å si: «Bli med nedover og innover.»
Nå ser hun alt. Hun er under vann og svømmer nedover og innover i sammen med den lille jenten. Helt til de kommer til en liten kum med et kumlokk. De åpner opp lokket og svømmer inn. Inn her og ut på andre siden.
«Vær hilset, du bringer med deg solen til oss», sier en vennlig kvinne som møter dem på innsiden.
Hun faller tilbake til der hun sitter på fjellhyllen. Det er tåke i utsikten. Alle lydene får større plass da synet ikke har noen funksjon i det grå. Havet brummer der ute. Mot land knitrer bølgetoppene inn og møter fjellet. Det er likevel stille i vinden, inni henne. Hun bringer inn hele seg i et dypt pust og prøver igjen å komme tilbake til der hun nettopp hadde møtt den vennlige kvinnen, under vann.
