Vil man kunne forstå livet, litt annerledes, hvis man tillater seg å tenke som et barn igjen? La uskylden komme frem og oppdage alt på nytt, med undring og tillit? Jeg valgte å gjøre nettopp dette. Sette meg ned helt ytterst ved havet og åpne opp for nye inntrykk. Som om jeg oppdaget stedet for første gang helt rensket for gamle tankemønstre. Og med «hukommelsessvikt» skal jeg lære å forstå verden under vannoverflaten på ny. Det, med barnslige sanser og fantasi.
Ville jeg komme i kontakt med havet, se hva som jeg ikke har klart å se tidligere?
Noe sier meg at jeg hører hjemme her, ved havet. Ved det åpne og tillitsfulle havet. Som beveger seg i takt med jorden, flyter og forflytter seg rundt. Alt etter som hvor strømninger og vinden leder det an.
--------
Jeg skal forme tekster basert på følelser, sanser og fantasi. Dette er finere sammensatte sinnsreaksjoner man får når man oppholder seg ved havet. Sansenes evne til å ta inn både det man ser men også det man lukter og hører. Og så det å forestille seg noe som ikke er foreliggende eller sanselig nærværende.
I fantasien min fant jeg frem til Havfolket. De hadde ventet på meg. Det var så mye de ønsket at jeg skulle formidle. Og i følelsene mine fant jeg frem gamle minner fra tidligere liv. Fra angst til hellig guddommelig tilnærming til havet.
Dette kunstprosjektet har startet og det er mange fortellinger som vil opp til overflaten og frem i lyset.
Vent og se!
