”Du er aldri mer genuint deg selv, mer ditt innerste selv enn når du er stille. Når du er stille, er du den du var før du midlertidig ikledde deg denne fysiske og mentale formen som kalles person” skriver Eckhart Tolle i boken sin En ny jord.
Jeg befinner meg i et kloster, nord i Italia, ved foten av Alpene. Omgitt av en solid og trygg mur, i en vakker og frodig hage. Der fuglene synger med en vakker klarhet. Mangfoldige og samstemte. Og under nonnenes omsorg og daglig stell. Her, på dette klosteret skal jeg lære å tre inn i stillhet. Jeg skal lære å være stille i omgivelser hvor stillheten er praktisert i over 100 år. Her skal jeg utforske og gå dypere inn i et stille univers.
En reise i stillhet. Den startet jeg med en visshet om hvem jeg er. Nå virker det så ukjent. Stillheten jeg opplevde rommet så uendelig mange aspekter til livet som har endret mitt syn på den jeg var. Jeg opplevde et sterkt nærvær til dette livet som leves. Min sjel eller mitt hjerte, om du vil, tredde frem i full blomst. Jeg ble kjent med mitt genuine meg for aller første gang. En naken sannhet. Denne reisen var langt i fra enkel. Men tiden var inne.
Tiden for å legge alle kortene på bordet. Frykten, sabotørene og egoet. I stillhet skulle jeg få dem servert på et fat for så å kunne evaluere dem med nysgjerrighet og omsorg. Forståelse og undring. Tiden var inne for å se på meg selv med nye øyne. Inn i livet mitt kom en vakker blomst, en ny dimensjon og et nytt vennskap. Hva så? Tenker du. For brått tar reisen slutt og man lander på Kjevik. Tilbake til alle dem og tingene. Til støyen og samfunnet man skal innrette seg etter. Til markedsplassen. Hva nå? Med en ny innsikt og med en fornyet ro. Skal jeg finne tilbake. For nå har jeg en innsikt som jeg ikke kan reversere. Heller ikke glemme.
Nå vil jeg leve med en nærhet til meg selv. Jeg har kjent på nerven ved livet og er i stand til å se på meg selv med nye øyne. Jeg forstår mine egosentriske trekk.Dem har jeg brekket opp lag for lag. Nøye studert og analysert. Jeg har observert og vedkjent mine sabotørene som livet er fylt med. Og ikke minst frykten, som er en så stor del av livet og som daglig bekjempes. Som om jeg nå kan se på meg selv i et fugleperspektiv.
Med litt omsorg og forståelse når autopilotene mine setter inn. Når frykten for ikke å lykkes, bekymringer for mine nærmeste, eller savnet etter ting, dukker opp. Når livet blir litt vanskeligere og mørket kryper tett på. For nå vil jeg bryte ut av et ego som styrer meg og leve med et nærvær til livet. Til mitt nye vennskap. Rakk du alt dette på en liten reise til Italia, tenker du? Jeg ”kledde” meg naken og fant sannhet.
