Vi pendler mellom lyset og mørket i livene våre. Og opererer i et frykt- og tillit bilde. Våre liv er ulike og leves av hver og en på hvert vårt unike vis.
Før var jeg redd. Verden var usikker, jeg var alene i New York høsten 2015. Tekst hentet fra boken min; Kunsten inn i livet:
"Kampen foregikk i mitt eget system, samtidig foregikk det en kamp i det større bildet. Jeg trengte å være i disse omgivelsene for å forstå håpløsheten i overforbruk og strev. I støyen og larmen fra trafikken og i markedsmaktenes intense lysshow. Kampene som kjempes av alle mennekser som haster forbi. Hva er det for et avtrykk vi legger igjen på denne jorden og i denne tiden? Det er som om alt er på bristepunktet. Og vi kommer ikke lenger i dette kaoset. Vi er for mange som vandrer rundt i våre egotempler og har helt mistet evnen til å føle. Føle selve livet. Være i harmoni med alle rundt oss, og være i harmoni med omgivelsene."
Nå som jeg starter dagen med å se havet, kjenne på harmonien i utsikten og ikke haster avgårde, er jeg ikke redd. Jeg ser ikke på nyheter. Jeg leser dem av og til. Det jeg trenger av opplysning får jeg fra mine omgivelser. Jeg tar hensyn og viser omsorg. Følger regler og retningslinjer. Og jeg medføler med andre jeg kjenner er preget av frykt.
Jeg lurer, handler tiden vi er inne i frykten for å omstille seg? Måtte endre seg slik at livet ikke blir det samme som før? Frykten for å måtte vise hensyn og at livet ikke blir så komfortabelt da?
Før covid-19, var mennesker på jorden redde for ulike ting. Avhengig av kontinent og levestandard. Noen var redd for å sulte, andre redde for kreft. Men hva gjør det med jorden, når hele jordens befolkning som er påvirket av den samme pandemien, opererer nå under samme kollektive frykt? Hvilken kraft har dette egentlig på jorden vår?
Vi er kobler i sammen, oss mennesker, det har denne pandemien lært oss. Hvordan vi står sammen i å unngå smitte. Vi står sammen samtidig har det ført oss til separasjon. Nærhet er ikke lengre så naturlig.
Liv på jorden handler om polaritet, + og -. Lyset og mørket. Sorg og glede. Kaos og orden. Krig og fred. Dette står vi samlet i nå, frykten og separasjonen og vi lever med jordens polariteten. Så kanskje det er bra at vi er redde nå. For med et større moment, mer kaos, mer frykt og økt separasjon, for så å ha potensiale for et større sprang til noe nytt av motsatt karakter?
Nå.....! Så.....?
