HORISONTEN

Stien er velkjent og god å bevege seg på. Jeg føler meg hjemme. Elsker hver lille detalj på den krokete og smale stien. Det er blitt en del av meg, stien og fjellet. Jeg forventer ingenting, jeg bare er i dagen.

 

Horisonten i utsikten er ikke lenger en distansert fjellmasse. Den er nærmere meg nå. Den er kjent og en del av meg. Horisonten i innsikten er ikke lenger en distansert og uklar fremtid. Avstanden mellom de to er liten, og jeg er brobyggeren mellom dem. Jeg er i utsikten og jeg er i innsikten. Jeg er en del av alt og alt er i meg. Kjærligheten oppsluker meg og gjør meg til ett.

 

Naturen oppsluker meg og gjør meg hel. Jeg danser i helhet av livet i meg og alt som er. Jeg danser med den fremmede blant nakne dvergbjørker og fuktig mose. Hun er meg og jeg er henne. Sånn er vi koblet sammen.

 

Tekst hentet fra: Kunsten inn i livet - DAG 38 (av 40 dager i fjellets visdom)