Hjertet flimrer, det er urytmisk. En rytme forstyrrelse. Hva prøver hjertet mitt å fortelle meg? Jeg kjenner meg sårbar. Når hjertet ikke er i rytme forstår jeg at kroppen er avhengig av harmoni, noe jeg tar for gitt. Forventer at instrumentene spiller samstemte og i takt. I dag er det ikke i takt. Jorden er også i utakt. Disharmonisk.
Jeg tenker på barna, dette er ikke deres pandemi. Den er vår, den voksne generasjons kamp. Jeg setter meg i utsikten. Der havet og himmelen møtes og danner linje. Jeg faller til ro og hjertet mitt faller til ro. Jeg ser ut over horisonten til en ny tid som ligger der foran oss. Hva er i vente?
Har vi motstand til forandringene vi er inne i? Er det motstand til å overgi seg til endringene som skjer? Er vi klare til å slippe taket? Jeg slipper taket og kjenner en spiral begynne å snurre i kroppen min, den går mot klokken og jeg ser i mitt indre, et fargespill hinsides alt.
Isolasjon. Forandringene. En ny tid. Aksept.
Å kunne anerkjenne sin eksistens i en verden vi ikke trodde var mulig å oppnå. Erkjenne endringene som skjer. Tillate at den nye tiden former livet på en ny måte. Ikke vite men akseptere at vi er i forandring. Akseptere isolasjon. Akseptere separering fra sine relasjoner. Akseptere avkobling fra nærhet og berøring. Være isolert fra nærmiljøet og samfunnet. Akseptere jorden når den ikke er kontrollerbar. Akseptere skjebnen verden står ovenfor, kampene og frykten. - En grå tåke av usikkerhet og sykdom har lagt seg over jorden og vi må erkjenner at endringen er over oss. Vi fragmenteres fra kontroll og makt og må overgi oss til respekt og etikk.
I et lite sekund ser jeg en regnbue på himmelen, et glimt eller bare en dyp lengsel etter håp.
Vi er i disharmoni, nå....
